Stormaktsaksen: Når diplomatiet viker for mobilisering

Verden står overfor en kritisk geopolitisk vending der et strategisk samarbeid mellom Russland og Kina utfordrer USAs globale hegemoni og skaper en ny, farlig stormaktskonflikt. Denne alliansen er ikke lenger bare politisk, men en koordinert militær og økonomisk respons på det Beijing og Moskva oppfatter som eksistensielle trusler fra USA og NATO. Spørsmålet er om den vestlige strategien med press og trusler har tvunget frem nettopp den koalisjonen av fiender som USAs egne strateger har advart mot.

Den tapte strategien: Fra «Splitt og hersk» til strategisk samling

For å forstå den nåværende eskaleringen i Ukraina og Asia, må man se på det lange historiske perspektivet av USAs utenrikspolitikk. I tre tiår etter den kalde krigens slutt har USA operert som verdens eneste supermakt. Denne posisjonen har tillatt Washington å føre en politikk preget av unilateralisme, hvor trusler og økonomisk press ofte har erstattet tradisjonelt diplomati.

En sentral skikkelse i utformingen av USAs strategiske tankegang var Henry Kissinger. Kissinger var arkitekten bak den imperialistiske strategien kjent som «splitt og hersk». På 1970-tallet lyktes han i å spille Kina og Sovjetunionen ut mot hverandre, noe som svekket den kommunistiske blokken og styrket USAs posisjon. Kissinger baserte sin filosofi på at stormakter sjelden danner varige allianser hvis deres egne nasjonale interesser kan manipuleres til å kollidere.

I nyere tid har imidlertid Kissinger sendt klare advarsler til den amerikanske regjeringen. Han har påpekt faren ved å plassere USA i en politisk situasjon der man tvinger frem et samarbeid mellom definerte fiender. Advarselen var eksplisitt: Hvis USA presser både Russland og Kina samtidig, risikerer man at disse to maktene finner felles grunn i sin motstand mot Washington.

Historien viser at når to regionale stormakter føler seg truet av den samme globale hegemonen, vil de tendere mot koordinering. I dag ser vi resultatet av at denne advarselen ble ignorert. Russland føler seg truet av NATOs utvidelse og tilstedeværelse i Ukraina, mens Kina ser på USAs allianser i Asia og støtten til Taiwan som en direkte trussel mot landets territorielle integritet.

2022: Vendepunktet og den koordinerte responsen

Året 2022 markerer et fundamentalt skifte i den globale maktbalansen. Det er ikke lenger snakk om isolerte konflikter, men om en samordnet geopolitisk strategi mellom Moskva og Beijing.

September 2022: Mobilisering i Russland

Den 21. september 2022 tok president Vladimir Putin et avgjørende skritt i krigen i Ukraina ved å vedta en delvis mobilisering av den russiske befolkningen. Dette var ikke bare et militært grep for å styrke frontlinjene, men et politisk signal til Vesten om at Russland var villig til å eskalere konflikten for å nå sine mål.

Denne mobiliseringen skapte sjokkbølger i det internasjonale samfunnet. Under FNs generalforsamling i New York i september 2022, uttalte Norges statsminister Jonas Gahr Støre at Putins varsling om mobilisering og opptrapping av krigen var «opprørende og dypt alvorlig». Støre understreket at dette representerte et klart brudd på FN-pakten, og at verden sto overfor en situasjon der krefter som vil splitte og ødelegge, utfordret den globale solidariteten.

September 2022: Kinas forberedelser til krig

Nesten simultant med den russiske mobiliseringen, sendte Kina et signal som sendte rystelser gjennom det asiatiske maktapparatet. President Xi Jinping, som også leder den sentrale militærkommisjonen i Kina, utstedte instruksjoner til landets væpnede styrker om å forberede seg på krig.

Denne ordren ble gitt under et seminar om reform av nasjonalt forsvar og de væpnede styrkene i Beijing, og ble formidlet via nasjonal TV. Xi Jinpings utspill kom på et tidspunkt der USA og dets allierte i økende grad utfordret Kinas krav på Taiwan. Mens Washington offisielt har anerkjent Taiwan som en kinesisk provins, har den praktiske politikken i økende grad beveget seg i retning av å styrke Taiwans forsvarsevne, noe Beijing tolker som en provokasjon.

Det er her den strategiske koordineringen blir tydelig. At Xi Jinping oppfordrer til krigsforberedelser samtidig som Putin mobiliserer i Ukraina, er ikke en tilfeldighet. Det er et koordinert utspill som viser at Russland og Kina ikke lenger lar seg presse av amerikanske trusler, men svarer med samme mynt.

Den nye maktaksen: Militær og økonomisk synergi

Det som gjør den nåværende situasjonen mer farlig enn under den kalde krigen, er den gjensidige avhengigheten og styrken til den russisk-kinesiske aksen.

Militær styrke og strategisk dybde

Russland besitter en militær kapasitet, særlig innen kjernefysiske våpen og konvensjonell krigføring i Europa, som gjør at de ikke lenger kan presses til underkastelse gjennom sanksjoner alene. Samtidig har Kina gjennomgått en massiv militær modernisering. Kinas væpnede styrker er i dag i stand til å projisere makt over store deler av Stillehavet.

Når disse to landene samordner sine politiske og militære utspill, skapes en situasjon der USA må forholde seg til to fronter samtidig. Dette er det verste scenarioet for amerikansk strategisk planlegging.

Økonomisk tyngdepunkt

Kina er på flere områder økonomisk sterkere enn USA, eller i det minste i en posisjon hvor de kan utfordre dollarens dominans i verdenshandelen. Ved å bygge opp alternative økonomiske systemer og styrke handelen med Russland, nøytraliserer Kina i stor grad effekten av vestlige sanksjoner mot Moskva. Dette skaper en økonomisk ryggrad som gjør at Russland kan fortsette sin krigføring i Ukraina til tross for isolasjon fra Vesten.

Diplomatiets sammenbrudd og Pentagon-advarslene

En av de mest urovekkende aspektene ved denne utviklingen er gapet mellom den politiske ledelsen i Washington og de fagmilitære vurderingene i Pentagon.

I mange år har den politiske ledelsen i USA vært vant til å bruke sin posisjon som global supermakt til å diktere betingelser. Diplomati har blitt sett på som et verktøy for å bekrefte amerikanske krav, snarere enn en metode for å finne kompromisser. Denne tilnærmingen har fungert så lenge motpartene var svakere eller splittet.

Men situasjonen er nå endret. De fagmilitære i Pentagon og i USAs væpnede styrker har uttrykt bekymring for at den politiske linjen til regjeringen kan ende i katastrofe. De ser at når man presser stormakter som Russland og Kina inn i et hjørne, fjerner man deres insentiver for diplomati og øker deres insentiver for militær koordinering.

Når diplomatiet viker, gjenstår bare maktbalanse. Og når maktbalansen forskyver seg, eller når aktørene oppfatter at balansen er i ferd med å tippe, øker risikoen for feilkalkuleringer som kan utløse en global konflikt.

Den geopolitiske tidslinjen: Fra hegemoni til konfrontasjon

For å illustrere utviklingen kan vi se på hendelsesforløpet som har ført oss til dagens kritiske punkt:

• **1991 – 2020: Perioden med amerikansk unipolaritet.** USA opererer som den dominerende globale makten. Strategien er preget av utvidelse av NATO og økonomisk integrasjon av Kina i verdenshandelen, i håp om at Kina ville bli en «ansvarlig interessent» i det eksisterende systemet.
• **Tidlig 2020-tall: Strategisk skifte.** Kina under Xi Jinping beveger seg bort fra en lavprofilpolitikk til en mer assertiv utenrikspolitikk. Russland under Putin ser på NATOs østutvidelse som en rød linje.
• **Februar 2022: Invasjonen av Ukraina.** Russland starter fullskala krig i Ukraina. Dette utløser en massiv vestlig respons med sanksjoner og militær støtte til Kyiv.
• **Sommer 2022: Konsolidering av aksen.** Russland og Kina intensiverer sitt strategiske partnerskap. De koordinerer sine standpunkter i internasjonale fora og øker det militære samarbeidet.
• **21. september 2022: Russisk mobilisering.** Vladimir Putin vedtar delvis mobilisering, noe som signaliserer en langvarig og eskalert krigstilstand.
• **September 2022: Kinesisk krigsforberedelse.** Xi Jinping instruerer de væpnede styrkene om å forberede seg på krig, spesielt med blikk på Taiwan-spørsmålet.
• **September 2022: FN-toppmøtet i New York.** Verdens ledere, inkludert Jonas Gahr Støre, konstaterer at FN-systemet er under ekstremt press og at bruddene på FN-pakten truer den globale freden.

Analyse: Risikoen for en global stormaktskonflikt

Vi befinner oss nå i en situasjon hvor «noen må gi seg». Dette er den farligste fasen i en stormaktskonflikt. Når begge parter – USA/NATO på den ene siden og Russland/Kina på den andre – oppfatter sine handlinger som defensive og nødvendige for nasjonal overlevelse, forsvinner rommet for kompromiss.

USA står overfor et dilemma: Hvis de fortsetter å presse Russland og Kina, risikerer de å sementere en allianse som er sterkere og mer koordinert enn noe de har sett siden andre verdenskrig. Hvis de trekker seg tilbake, risikerer de å miste sin globale ledende rolle og se internasjonale normer bli erstattet av «den sterkestes rett».

Kina og Russland på sin side har funnet en synergi. Russland leverer energi og råvarer, mens Kina leverer teknologi, kapital og politisk dekning i FNs sikkerhetsråd. Denne aksen er ikke basert på ideologisk kjærlighet, men på en kald, strategisk kalkyle: Felles fiende, felles mål.

Konklusjon

Den geopolitiske situasjonen i 2022 og årene som følger, viser at den gamle strategien om å «splitte og herske» ikke lenger fungerer i en multipolar verden. Ved å ignorere advarslene fra strateger som Henry Kissinger, har USA bidratt til å skape en situasjon der deres to største rivaler nå opererer i takt.

Mobiliseringen i Russland og krigsforberedelsene i Kina er to sider av samme sak. Det er en demonstrasjon av makt som skal vise at tiden med unilateral amerikansk dominans er over. For små stater som Norge, som er tett knyttet til både NATO og det globale handelssystemet, er dette et ekstremt risikabelt landskap.

Når diplomatiet erstattes av militær beredskap, og når stormakter begynner å koordinere sine utspill for å skremme motparten, er verden bare ett feiltrinn unna en katastrofe. Spørsmålet er ikke lenger om konflikten eksisterer, men om det finnes noen i det politiske lederskapet i Washington, Moskva eller Beijing som fortsatt har vilje og evne til å bruke diplomatiet før mobiliseringen fører til faktisk krig.

*

Dokumentasjon og bakgrunnskilder

Denne analysen er basert på følgende institusjonelle kilder, uttalelser og hendelser:

• **Den sentrale militærkommisjonen i Folkerepublikken Kina:** Instruksjoner gitt av president Xi Jinping under seminar om reform av nasjonalt forsvar og de væpnede styrker i Beijing (september 2022).
• **Den russiske føderasjonens presidentembete:** Vedtak om delvis mobilisering av væpnede styrker utstedt av president Vladimir Putin (september 2022).
• **FNs generalforsamling (UNGA):** Offisielle møter og uttalelser under høstsesjonen i New York (september 2022).
• **Norges regjering:** Uttalelser fra statsminister Jonas Gahr Støre vedrørende brudd på FN-pakten og situasjonen i Ukraina (september 2022).
• **Strategiske analyser av Henry Kissinger:** Dokumentasjon av teorier om «splitt og hersk» og advarsler mot å tvinge frem allianser mellom stormaktsrivaler.
• **USAs forsvarsdepartement (Pentagon):** Fagmilitære vurderinger av risikoen ved gjensidig eskalering mellom USA, Russland og Kina.